Store festivaler er deres svar på helvete, men de skal turnere helt til jul. I England blir de kastet øl på, i Japan får de sjokoladepresanger på gata. Møt keyboardist Edwin Congreave og gitarist og vokalist Yannis Philippakis i Foals.

Yannis og Edwin sitter sløve under et tre på backstageområdet. De har vært våkne siden klokken fire om morgenen. Men dette er et liv de skal bli vant til, om de ikke er det allerede, da de nå er på turné med andreplata “Total Life Forever“. Etter Norge bærer det videre til Tyskland, Nederland, USA, Frankrike, Mexico og Japan, for å nevne noen.

- Har dere vært i Japan før?

- Ja. De er helt gærne der. De elsker å være fans da, sier Yannis Philippakis, vokalist og gitarist i det Oxford-baserte og kritikerroste bandet.

- Ja, de gir veldig fine gaver, skyter Edwin Congreave, keyboardisten, inn.

- De lager Foals t-skjorter og sjokolade, helt utrolige kunstverk. En gang da vi gikk på gata i Tokyo støtet vi på ei jente som trakk to sjokolader, en med bilde av oss fra det første albumet dekorert på den og den andre med coveret til andreplata “Total Life Forever” på seg. På gata altså! Hun visste ikke om hun kom til å møte oss engang, bare dro det opp av lomma, jeg mener… I England kaster de øl og spytter på oss, i Japan lager de sjokolade til oss!

- Hva med Norge, har dere spilt her før?

- Ja, en gang, på Hove-festivalen i 2008. Det var fint, sier Yannis.

- Jeg husker ikke så mye, sier Edwin,

- Bare at bilturen fra Sverige og til Hove var helt fantastisk vakker. Jeg husker vi satt som hypnotiserte i bilvinduet, forteller Edwin.

- Du trodde du så Gud, bare. Det er funny, hvordan du etter et par sherryer plutselig er religiøs, tøyser Yannis, og spør Edwin:

- Skal du spise det der?

- Ja, det er mat.

- Det ser ut som et par med gamle sko. Gummi, sier han og referer til en halvspist nakkekotellet som ligger rett ut på en papptallerken på bordet. Yannis og Edwind ler. De er ovetrøtte. Har vært våkne siden klokken fire på morgenen. Nå er klokken seks på ettermiddagen, sola gløtter over hustaket ned i backstage-hagen. Vi spør dem om Slottsfjell. De svarer at de liker Norge. De liker norske festivaler.

- Vi liker dem fordi de føles som at de er i harmoni med naturen. Og at de tilpasser seg den faktiske kapasiteten av folk. De fleste festivaler er jo fem ganger større enn for eksempel denne og Hove. Men hvem liker egentlig det? Det blir jo bare trash og ekkelt, sier Yannis.

- Glastonbury er jo nice, sier Edwin.

- Ja, Glastonbury, men for eksempel Rock am Ring (tysk rockefestival, journ.anm.), det er min oppfatning av helvete.

Edwin sier seg enig:

- Du åpner et telt og det velter ut drit.

Vi ser ser rundt oss på de blomstrende epletrærne og kløveren i gresset.

- Hva vet dere om Tønsberg?

- Det er den eldste byen i Norge, sant? spør Yannis.

- Stemmer.

- Shit, og jeg har ligget to timer inne på hotellrommet, sukker Edwin.

- Ja, hvordan er det egentlig å farte rundt og kun få små smakebiter av hvert sted?

- Det fremtvinger en slags apati. Men man kommer inn i en slags sirkel.

- Det blir en slags teaser da. Men vi er ikke på ferie, vi er her for å spille musikk, påpeker Yannis.

- Men det er jo litt synd. Samtidig finner vi ut av hvilke steder vi vil eller ikke vil tilbake til. Det er uansett bedre enn å ha ni til fire-jobber i England, konstaterer Yannis.

- Hva slags jobber hadde dere før i tiden?

- Barjobber, midlertidige greier, en av gutta jobbet for et nasjonalt helseselskap og fikk i oppgave, da helseprotokollene skulle digitaliseres, å skrive inn hele landets helseopplysninger. Jeg tror ikke han savner den jobben, flirer Yannis. Edwin sitter og stirrer ut i luften.

- Ikke så pratsom du, Edwin?

- Jeg prater veldig mye mer enn til vanlig, som regel holder jeg bare kjeft, sier han og fortsetter:

- Jeg er hjernen bak det hele!

- Og jeg er dressen bak dine truser, flirer Yannis.

Edwin tar ordet og plukker opp tråden om turnélivet.

- Nei, altså, vi kommer inn i en slags sirkel, også drikker vi altfor mye og sover for lite.

- Alt dreier seg til slutt bare om spillingene. Det blir som en slags eskapisme. En sikkelig Never Never Land-greie.

- Jeg liker å ikke måtte deale med et dagligdags liv. Men samtidig drar vi ofte hjemover, og det kan bli litt vanskelig. Omstillingen. Det blir nesten som at når du kommer hjem så oppfører du deg verre enn når du er på turné, forklarer Yannis.

Sist de var hjemme bodde de alle under samme tak i et hus der de også hadde studio i kjelleren og spilte inn andrealbumet “Total Life Forever” dette året. De har én enkel visjon med musikken, og det er å lage flere plater.

- Vi har bedre plater på lager enn de vi har sluppet nå, sier Yannis og forklarer:

- Det andre albumet er bedre enn det første, og det tredje vil bli bedre enn det andre, slik håper vi det vil fortsette.

Han beskriver det som en mygg som stadig kretser nærmere og nærmere lyset. Men når den treffer lyset?

- Ja, da dør den. Eller kommer til himmelen.

Siste spørsmål ut drar oss tilbake til sengs.

- Hvem ville dere tilbragt en uke til sengs med?

Gutta tenker lenge.

- Mel, sier Yannis for Edwin. Ei jente Edwin liker. De flirer. Edwin svarer selv:

- Ingen. Jeg ville gått til sengs alene. Yannis svarer Margaret Thatcher.

- Jeg ville matet henne flytende føde. På slutten av uka ville vi rullet rundt i driten hennes.

Vi setter punktum på visa med guttas visdomsord:

- Vinnere tar ikke dop, sier Edwin.
- Ja, og skilpadda vinner alltid løpet! svarer Yannis.

Tekst: Henriette Kværneng Johansen
Foto: Hilde Holta-Lysell