
Intervju: ROX
- Publikum var helt fantastiske! Jeg storkoste meg, sier Rox, hvis egentlige navn er Roxanne Tataei, fra Croydon, like sør for London. Hun har vært på veien i to måneder nå, men er absolutt ikke lei av turnélivet.
- Jeg prøver å leve sunt og spise riktig mat, men det er vanskelig når det er så mange nachspiel å gå på om kveldene! Jeg er en ordenlig party girl og kan jo ikke gå glipp av fester der Grace Jones og Stevie Wonder er tilstede, liksom, sier Rox, som har møtt flere av sine store helter de siste månedene. Hun er kanskje ikke på alles lepper enda, men med sin herlige soulpop og fantastiske utstråling tipper vi at det ikke er lenge til.
- Fortell oss litt om debutalbumet ditt, “Memoirs“?- Det kom ut i juni, og handler om å være forelska, og om hvordan man takler kjærlighet, selv om man noen ganger får hjertet sitt knust. Og prosessen ved det å gå fra å være tenåring til å bli kvinne, sier Rox, og kaster seg tilbake i senga i et anfall av aldersangst. Men da undertegnede på 26 minner om at hun faktisk bare er 22, og fortsatt som et barn å regne i musikkindustrien, roer hun seg så smått.
- Du er signet på en av de hippeste labelene for tida, Londonbaserte Rough Trade, særlig kjent for indierockgutta de har i stallen. Hvordan skjedde det?- En av de andre artistene deres anbefalte meg, og da jeg dagen etter besøkte dem for et møte, følte jeg meg hjemme med en gang. Det er veldig deilig å ikke ha et enormt plateselskap i ryggen som legger seg borti hva jeg driver med; de på Rough Trade er fantastiske, og utrolig inspirerende. De mener jeg skal gjøre akkurat det jeg føler for med musikken min, så jeg kunne ikke drømt om bedre støtte.
- Utallige musikkjournalister har kalt deg “den nye Amy Winehouse”, “den nye Duffy” og så videre. Er det irriterede å alltid bli sammenlignet med andre kvinnelige artister på din alder?- Jeg tror det er uunngåelig. Det hadde selvfølgelig vært deilig å bli dømt kun utifra MIN musikk. Men sånn er media, de elsker å sette en merkelapp på folk, og finne “den nye” det og det. Jeg er komfortabel med meg selv, og er det én ting jeg vil med musikken min er det å si til folk at de må være seg selv; ikke prøve å være noe eller noen de ikke er.
- Du har jo holdt på med musikk siden du var veldig ung, hvem inspirerte deg til å finne “ditt” musikalske uttrykk?- Da jeg var 14 ville jeg faktisk bli den fargede versjonen av Alanis Morrisette, he-he. Så hun har definitivt vært en inspirasjon. Andre jeg vil nevne er Lauryn Hill, Joni Mitchell, Carol King, Sade og generelt kvinnelige singer-songwriters og soulartister. Jeg fant “min” musikkstil for omtrent fire år siden, og disse damene har betydd mye for den prosessen.
- Er klær og image viktig for deg?- Absolutt. Jeg elsker klær, og samarbeider blant annet med merker som Mulberry og Diesel, som har sendt meg masse fint. Mote er et annerledes uttrykk en musikk, og for meg er det er viktig at stil går hånd i hånd med musikken. Jeg inspireres særlig av grønsjen på 90-tallet, og digger for eksempel hvordan Lisa Bonet kledde seg på den tida. Og for ikke å glemme Frida Kahlo, jeg kan se på bilder av henne i timesvis, avslutter Rox, før hun blir overfalt av ei rekke unge fans som er siste tilskudd i hennes voksende fanskare.
Tekst: Astri Barbala
Foto: Hilde Holta-Lysell









Legg til kommentar