Musikken til Enslaved kan ikke beskrives som annet enn beinhard. Eller man kan følge Wikipedia, og kalle det “progressiv ekstrem-metal”. Uansett, bandet er glade i Slottsfjell, de har spilt her to ganger før, og Grutle kan fortelle at Tønsberg har vært et velbesøkt fiskested opp gjennom åra. Metal-legenden fant seg godt til rette i A Doll’s House-senga, og trass i hans mildt sagt usøte image, hadde vi det faktisk ganske trivelig.

-Da vi begynte var vi kanskje bare ti band i Norge som spilte den type musikk som vi gjør. Ikke lenge etter begynte det jeg kaller kirkebrannperioden, og det hjalp jo ikke akkurat på ryktet til metalmiljøet. Selv om vi aldri var involvert i noe kriminelt, så var vi det likevel, i følge media. I de siste åra har det blitt litt mer stuereint å like metal, og det fokuseres mer på musikken, som er det vi faktisk driver med. Nå skrives det om sjangeren på musikksidene i avisene; da vi startet var det kun undergrunnsfanziner som fokuserte på musikken vår.

- Ja, vi sendte demoer ut til dem, og de skreiv om oss. Og så fikk vi tilsendt sånne tjukke brev med de inni, fra hele verden.

- Vi har et mye bredere publikum nå enn vi hadde på 90-tallet, og folk ser ut til å være mer åpne for ekstrem musikk enn tidligere. Blant annet har vi tatt over en del av de eldre rockefantastene som digget band som Deep Purple og Led Zeppelin på 70-tallet. De står som regel helt bakerst under konsertene våre og nikker med, forteller Grutle, noe som passer godt inn med det faktum at musikken til Enslaved utover 2000-tallet har inkorporert flere elementer fra 70-tallets prog rock, i tillegg til den mer “klassiske“ Viking/black metal’en de har spilt siden starten.

- I USA, i alle fall. Der har vi alltid blitt ansett for å være kriminelle. Vi var der allerede under vår første turné i 1995, og mange der er ikke så begeistra for verken image vårt eller temaene vi synger om, for å si det sånn.

- Uansett hvor mange ganger vi presiserer at det faktisk IKKE var Sponheim sin sau, blir det stående sånn i historiebøkene. Men med tanke på selve fildelingssaken har vi fått masse god respons på at vi har engasjert oss. Mange tror det er plateselskapene som taper penger på lovlig fildeling, men det er faktisk artistene som står igjen som de store taperne. Dessuten er humor et godt virkemiddel, og man kan komme langt om man velger å poengtere noe på en humoristisk måte, avslutter Grutle, før han posererer med sin selvlagde “Fuck off to monotheism”-plakat i peace and love-senga vår.

Tekst: Astri Barbala
Foto: Hilde Holta-Lysell