De rosa robotene er stort sett snille gutter. Men kjærestene må bli hjemme, og skulle de velge hadde de tatt med seg Obama eller Otto Jespersen i senga en ukes tid.

- Ja, du kan jo kanskje sette deg i midten du, Hans, du som er talerøret, sier Christoffer Smedaas, trommis i The Pink Robots, Urørt-vinnerne fra 2009.

- Ja, det er Hans som leder ordet?

- Ja, det er jo jeg som er vokalisten, med andre ord hovedpersonen i bandet, flirer vokalist Hans Femer.

- Bak enhver spøk ligger et snev av alvor, kremter trommisen.

- Det er sant. Det er vanskelig å leve i et demokrati med musikken til The Pink Robots.

- Diktatur er en mer passende form?

- Den som blir mest sinna får som regel vilja si, sier Hans.

- Og det er Hans?

- Ja, svarer Christoffer.

- Neida, det er vel en maktstruktur på 20 % på hver, så med fem mann (deriblant en kvinne: John-Erik Åhjem, Hans Helgesen, Jens Petter Haugan, Christoffer Smedaas og Line Vederhus, journ.anm.) er vi nok ganske demokratiske av oss.

- Men noen er gode på en ting, en annen på noe annet.

- Hva er Hans god på da, Christoffer?

- Han er en av de kreative. Mens bassisten er flink på logistikk og transport er Line flink på å ha kontroll på at de er på riktig sted til riktig tid. John Erik (gitarist, journ.anm) er veldig kreativ. Han lager for eksempel eget utstyr som han tar med på scenen.

- Rent musikalsk sett er alle kreative. Men det var kanskje Hans, John-Erik og Line som var den kreative kjernen bak denne skiva. Til høsten skal vi spille inn en ny og da vil vel alle bidra på lik linje, sier Hans og fortsetter:

- Man må gi ut minst en plate i året.

- Det er det som er visjonen?

- Ja. Men all musikk jeg lager blir RnB så det blir spennende å se, smiler Hans.

- Vi er åpne for all musikk unntatt den med dobbel basstromme, metalgreie. Det har vært tabubelagt så langt. Det blir lite growling i The Pink Robots.

- Det er egentlig vanskelig å si hva det endelige resultatet blir. Men det er jo det som er så fint med musikk og da, påpeker Christoffer.

Så langt har The Pink Robots spilt på 13 festivaler i sommer, og er nå over halvveis. De synes det er deilig å endelig være ute og turnere. Egentlig kunne de vært det for lenge siden, men de synes selv de har brukt litt lang tid – tre år – på å komme til dette punktet.

- Vi har vært klare for det her veldig lenge, så vi nyter og suger til oss alt vi kan nå, sier Hans, og legger til at de måtte gjennom ti konserter på elleve dager for å gå av med seieren i Urørt-finalen i 2008.

- Det tror jeg vi har tjent veldig mye på, og det har gjort oss til et tightere band. Det gjør blant annet at vi ikke nødvendigvis øver så mye når vi er hjemme nå. Jeg har for eksempel brukt de siste to ukene på å kjøre traktor og klippe gress på gården til foreldrene mine.

Gutta forteller de har gledet seg til å spille på Slottsfjell.

- Og det innfrir med god margin. Hvordan det ser ut, stedet; det er stort men intimt, sier Hans.

- Og veldig chill, med fin og variert line-up: Kråkesølv, Donkeyboy, Shining, Hurra Torpedo, ramser Christoffer opp.

Nå skal de ha en uke fri før de fortsetter turneen.

- Da blir det tilbake til traktoren. Tilbake til flytting for Christoffer sin del. Rydde i fjøset.

- Da merker man hvor mange ting man har altså!

- Ja, hvordan stiller dere dere til det å ha mange ting?

- Vi i bandet trenger sårt flere ting, men på privaten er det jo andre ting som står i fokus!

Tilbake i Bergen jobber en i bandet med fiskeoppdrett, en annen som tømrer. Hans har minimalistisk innredet leilighet, og alle har samboere eller kjærester. Å spre positivitet og glede er bandets eneste ideologiske goal.

- Oh yeah. Peace n’ love, smiler Christoffer.

- Moren min er ordfører og faren min svært politisk aktiv, så det er deilig å slippe unna det i musikken, sier Hans.

- Det er bra å ha henne så hun kan hjelpe deg når du gjør noe galt, flirer Christoffer.

- Som hva da?

- Nei, ikke egentlig noe. Hun er veldig streit og vi gjør vel heller ikke så veldig mye galt. Vi har kanskje kjørt på rødt lys en gang eller to. Og en gang gikk vi fra et hotellrom med sengene uoppredd og gardinene på skeive, ler Hans, og poengterer:

- Vi synes vel ikke det er grunn til å rasere noe som helst.

- Det er bra. Mens vi snakker om hotellrom og rasering. Hva synes dere om norske festivaler?

- For noen år siden var det mange flere festivaler, nå er det færre. De frivillige skal ha takka for at det går rundt!

- Telt eller hotellrom?

- Det blir mange hotellrom nå. Sist våknet jeg av at lydmannen lo, da hadde jeg snudd meg og holdt rundt han i søvne, sier Hans.

- Ja, vi har våknet en del i skei, sier Christoffer.

- Og jeg kvepper til like mye hver gang, ler Hans.

- Har dere med dere kjærestene på turné?

- Nei, det greieste er at de er hjemme. Vi er jo på arbeid. Også må man faktisk flørte litt, det er en del av jobben, blunker Hans.

Vi tar oss en loveheart på sengekanten, Hans får “Dream girl”, Christoffer “Don’t cry”, og jeg “Cool dude”. Kjærlighetens veier viser seg nok en gang å være uransakelige. Vi ligger altså i vår nymotens versjon av Lennon og Ono’s bed-in.

- Hvis dere skulle tilbragt en uke til sengs med en person, hvem ville det vært?

- Det skulle ikke vært kjæresten, sier Christoffer.

- Ok..?

- Nei, det var et spørsmål, ler han og fortsetter:

- Uansett så skulle det ikke bare vært kjæresten, men henne og en gjeng gode venner, da blir det kjekt uansett!

- Jeg går for Barack Obama. Så kan en endelig få svar på om han er sterk nok psykisk til oppgaven han har, sier Hans, og tilføyer:

- Eller kanskje Otto Jespersen.

- Ja, nå som vi streifet borti Obama, har dere noen politiske saker som opptar dere spesielt sterkt?

- Jeg synes de burde få sprøyterom i Bergen, sier Christoffer.

- Jeg er opptatt av miljøet, jordbruket, svarer Hans og utfyller:

- Jeg synes det er viktig at regjeringen og samfunnet generelt ser verdien i å ha norske bønder. Greit nok så er ikke det norske landskapet flatt eller kanskje det beste terrenget, men det duger. Bøndene skal få bedre vilkår, noe som gjør at vi holder landet grønt, ellers vil alt bare gro sammen.

- Er dere miljøvennlige når dere er på turné?

- Nei, det blir jo mye fly og bil. Men bilen er i det minste alltid full! Dessuten resirkulerer vi bosset og panter flaskene. Viktig å ikke bare kaste skrot ut av vinduet.

- Det er jo helt supert. Har dere en siste oppfordring eller budskap dere vil dere med verden?

- Hvis man bare er litt nysgjerrig må man ikke nøle.
- Man må ta sjanser ellers vil man aldri klare noe heller!

Tekst: Henriette Kværneng Johansen
Foto: Hilde Holta-Lysell