Ferdig med hypen etterlyser Kvelertak mer svartkledde cheerleaders på konsertene sine. Si hei til partybandet som elsker solen og gleder seg til ragnarok.

- Dette er festivallivet, sier Erlend og Maciek og hopper opp i senga.

De sto opp klokken fire denne morgenen, og kommer rett fra London. De har bare vært her et par timer, og har spist en diger entrecôte. Erlend altså. Maciek er veggis.

- Hvor lenge ha dere holdt (kvelertaket) gående?

- Siden 2008. Før det var vi vel bare et skrangleband.

- Ja, fylte opp punkkontoen, nikker Maciek.

De synes det er fint å være her.

- Det er mange fine damer, smiler Erlend.

- Hva slags damer foretrekker dere?

- Det blir jo silikonpatter og platina. Høye hæler uansett anledning. Og latex, svarer Erlend.

Maciek dveler litt ved platinahåret.

I morgen skal de til Hamburg.

- Ha en chille dag i Hamburg. Vaske klær.

- Ja, nå er det om å gjøre å finne de klærne som lukter minst vondt. Det blir mye resirkulering.

Erlend og Maciek har luktekontroll på hverandre.

- Det var jo ikkje så gærent, nikker Maciek annerkjennende.

- Nei, det der er jo bare parfymesvette, snøfter Erlend når han dytter nesa inn i armhulen på Maciek.

- Den som lukter mest drid i bandet er definitivt Kjetil, konstaterer Maciek.

- Men hvis ikke du lukter drid på turné er det noe som er gale. Og lukter du ikkje drid etter konsert har du ikkje gjort jobben din, fastslår Erlend.

- Er det kred å lukte “drid” i metal-miljøet?

- Nei, det er vel bare krøstpønkere som vil lukte drid med vilje.

- Ey, dere burde jo intervjue Enslaved, kommer Erlend på.

- Vi har allerede gjort det!

- Har de og låge i sengen?

- Yes! Er dere fans?

- Ja. “Hordanes land“, en av de første opptakene, det er kult.

De snakker masse om noe med Satan og et loft før vi dreies tilbake til intervjuet.

- Har dere blitt kompis med deres gamle idoler nå som dere har blitt kjent?

- Ja, faktisk, men det er ikkje som at vi har gått inn for det, det har bare blitt sånn. Høst i tåke, Nattefrost, Carpathian Forest, ramser Erlend opp.

Vi kommer inn på Brasil, et stort land for metalen.

- Kunne dere tenke dere å turnere i Sør-Amerika eller?

- Ja, det hadde jo vært dritkult. Dratt på badeturné!

- En skikkelig tacoturné, ler Maciek og fortsetter;

- Men jeg har hørt at det er vanskelig å være veggis der, de spiser jo bare biff.

- Kremt.

- Eg, Marvin og Vidar er veggiser, sier Maciek.

- Eg eter kun kjøtt, konstaterer Erlend.

- Kjøtt og veggis. Hvordan er showene deres?

- Utadvente og populistiske, sier Erlend,

- Energiske, er det for cocky å si?, spør Maciek.

- Mye svette og ølsøl, sier Erlend.

- Og litt blod. På fingrene, fra bass-spillinga, sier Maciek.

- Ingen dryppende sauehoder?

- Nei, det blir for opplagt.

- Vi er mer partyband enn som så, sier Maciek.

- Et partyband som tror ragnarok kommer ganske snart, supplerer Erlend.

- Vi har et ganske gladnegativt syn på livet, sier Maciek.

- En ny definisjon på musikken?

- Ja, absolutt!

- Du kan vel si vi spiller rock n’ roll som er morsomt, med ragnarok som tema i tekstene.

- Hvor skriver du tekstene, Erlend?

- Hjemme i sofaen. Der jeg blar i bøker og skriver på dataen.

- Dere bor ikke sammen noen av dere i bandet?

- Nei, men vi har gjort det før. Bjarte (gitaristen), Marvel (bass) og jeg bodde sammen. Det var i det kollektivet vi hadde vårt første konsert faktisk! Vi bodde sammen med en finlandsk utvekslingsstudent som skulle ha sosiologi-fest, og hadde konsert for alle sosiologi-studentene. Jeg tror vi aldri har spilt en konsert som tok av så mye.

- Apropos å ta av, har jeg hørt at dere er glade i å kle dere nakne når dere spiller?

- Før var det å kle seg naken en panikknapp. Hvis vi spilte ræv måtte jeg kle meg naken. Som en redning på det hele, gi spillinga et annet fokus.

- En panikk å kle seg naken. Det kan vel være en gledesknapp og?

- Ja, absolutt. Hvis vi er veldig fulle og glade. Det er mer det i disse dager. Men vi prøver å ha en policy på ikke å være for drita på scenen. Men litt smøring må man jo ha. En styrepils eller to.

- Dere har plutselig blitt veldig kjent, hvordan er det?

- Det har gått absurd fort, det begynner å bli vanskelig å holde følge med alt som skjer, sier Maciek.

- Men dere er egentlig ganske glad i pop også, er dere ikke?

- Jeg liker generelt ikke metal, sier Maciek.

- Jeg digger det, sier Erlend.

- Ok da, det er ikke som at jeg ikke liker metal, jeg er bare en fri sjel i det musikalske univers, flirer Maciek fra under dyna.

- Jeg sa opp jobben for ikke så lenge siden. Jeg jobbet på et fryselager der jeg stablet Grandiosa og kjørte truck, sier Erlend.

- Er dere en “hype“?

- Ikke nå lenger.

- Det ble vel en hype før plata kom ut, fordi mange gikk ut og skamroste den før den hadde blitt sluppet. Så da balla det litt på seg.

- Det er jo kult å få en slags hype, men også farlig. En hype er vel litt et luftskip.

- Og vi har jo kommet for å bli. Det ligger vel litt i navnet, dere blir aldri kvitt Kvelertak, sier Erlend.

- Så dere liker livet på turné? Har dere turnébuss?

- Nei, bil. En Opel Vivaro, der vi sitter med knærne i haka. Det blir mange overnight-drives der vi sover på gulvet i ferjer og så videre.

- Hva slags fans har dere?

- Det er veldig varierende. Litt hummer og kanari. Alt fra middelaldrende menn til tolv år gamle jenter.

- Og en del hipsterfans, skyter Maciek inn.

- Jeg etterlyser litt mer svartmetaljenter med latex-klær, sier Erlend.

- Hva med deg, Maciek?

- Jeg vil ha Hooters-jenter. Cheerleaders!

- Hva med en fusjon?

- Lett! Svartkledde cheerleaders, bring it on!

- Enig, vi møtes på halvveien der!

- Men er dere svarte, lysskye mennesker?

- Nei, vi elsker alle solen, vi er positive individer som gleder oss til ragnarok.

- Da kommer dere til himmelen eller?

- Nei, der er det så kjedelig. Der spiller alle volleyball og innebandy og spiser Gjendekjeks og drikker kaffe hele dagen, klager Maciek.

- Nei, sier Erlend:

- Da vil vi heller spille el-gitar i helvete og drikke mjød i Valhall!

Tekst: Henriette Kværneng Johansen
Foto Hilde Holta-Lysell